Store Rauddalsegga mm i godvær (26.06.2014)

Endelig var jeg på plass på Olavsbu, og med bra værvarsel for de neste dagene! Hadde egentlig planlagt disse toppene i august, da det ville vært mindre snø, men motivasjonen grep kraftig tak i meg før tiden... Dessuten er mange returer behageligere nå - på snøen.

Helst ville jeg klatret egga opp til Rauddalsegga, men alene var det "galematias" å gå på noe slikt, og derfor gikk jeg i overraskende dyp snø opp i sadelen NV for toppen, og ned i dalen nord for toppen(e). Det var visst en bre her, men det fantes ikke antydninger til noen sprekker noen steder, så jeg følte meg trygg så tidlig i sesongen.

Opp på bre
Jeg fikk snart se at "standardveien" opp nordflanken på Midtre betød masse snøvassing, og valgte heller å skjene rett opp til skaret mellom de to toppene. Det betød bre igjen - og alene. Ingen antydning noen sted til sprekker, men disse fantes nok, siden det var forholdsvis bratt her. Sonderte derfor med stavene for hvert eneste steg oppover - og det var en god grunn til å holde farten nede. En tid gikk det med omtrent et steg i sekundet, men bakken ble både lang og dryg, og når man synker nedi til anklene - og når man sklir 10 cm nedover hvis man ikke sparker foten skikkelig inn i snøen - sank skrittfrekvensen til bortimot halvannet sekund per steg.

Etter 2 timer sto jeg så endelig oppe på ryggen mellom Midtre og Store, og tok en god rast i sola. Først ville jeg opp på antatt vanskeligste; Midtre. Jeg fant imidlertid ingen punkt som skulle tilsi "gul trekant", men passerte et sted der jeg måtte ta hendene til hjelp - ikke særlig utsatt, og derfor kan jeg strekke meg til "å gi en grønn trekant" her.

Opp mot Store var det ingen vanskeligheter, og jeg utforsket egga videre vestover - et par luftige artige metere her, og helt ut til vestvarden. Her fortsatte jeg noe nedover, inntil jeg skjønte at det ganske snart ble helt stopp. Den som nå hadde hatt et tau!

Skarddalstinden
Så over Store igjen, og på noen snøfelt nedover, før jeg skrittet lett ned breen samme vei som jeg hadde gått opp. Hva nå? Klokka var bare noe over ett; været var fortsatt bra, og jeg følte meg ikke særlig sliten. Jeg tok en pause nede ved vannet, og fylte opp flaskene igjen, før jeg skjente opp på vestegga mot Skarddalstinden.

Her oppe begynte det å blåse litt, og det skyet til. Nå begynte jeg også å kjenne det i beina, og etter toppen - som var ganske kjedelig i grunnen (men en tur med tau videre til Skardalsegga hadde vært kult!) gikk jeg ura nedover igjen, og fant noen snøfelt mot slutten, før jeg plukket med meg Sørvest for Skarddalstinden - mest fordi den lå midt i siktlinja til Olavsbu - og fordi det her var bart, framfor å vasse i snøen nede i dalen.

8 t på tur, og deilig å komme ned til hytta igjen; fyre opp og tørke støvler, og lage middag! En del svensker og tyskere på tur i området, la jeg merke til.