Klatretur til Hægefjell (29.07.2014)

Endelig fikk jeg og bror min dratt på tur sammen igjen. Etter mye fram og tilbake måtte planene justeres noe ned. For det første konkluderte vi med at oppussning og forestående barnefødsel til brorens frue ikke var kompatibelt med en fem-dagers tur slik som vi opprinnelig hadde tenkt. For det andre var værmeldingen i Hurrungane tvilsom - med mulighet for tordenbyger og regn konkluderte vi at det ble litt langt å kjøre for å kanskje kunne gå traversen på Dyrhaugsryggen, når vi bare hadde en turdag til rådighet. Da ble løsningen å dra til Nissedal i Telemark og klatre på Hægefjell i stedenfor.

Vi parkerte ved Landtakdammen sent mandag kveld og slo opp teltet ved bommen der (kostet 30 kr per døgn). Neste morgen stod vi opp tidlig og var klare til avgang i 08.00-tiden. For meg, som nettopp hadde tatt kurs i naturlig sikring, og for bror min, som ikke hadde klatret skikkelig på noen år, skulle "Via Lara'" være midt i blinken. Jeg hadde nok ambisjoner om å lede noen av taulengdene, men må ærlig innrømme at jeg feiget ut da vi stod ved starten av ruta og kikket oppover. Det var langt opp, gitt. Lengste ruta i min beskjedne klatrekarriere. Heldigvis hadde ikke bror noe i mot å lede hele veien, og selv om det tok lengre tid enn om vi skulle ha vekslet på, så gjorde det ingen ting. Vi hadde god tid og planer om å være ute hele dagen uansett. Sol og fint var det og utsikten var spektakulær.

De første taulengdene følte jeg meg ovenpå - dette gikk lett. Så ble det brått brattere. Det var en uvant følelse å være så eksponert over så lang tid, men det hjalp på "frykten" at det var masse gode tak oppover. En fantastisk rute, med mye vakker natur å glede seg over. Gleden vokste om mulig enda et par hakk til da bror fant en skje midt i veggen! Det passet perfekt, for jeg hadde greid å glemme igjen turbestikket mitt hjemme. Nå var plutselig middagsinntaket berget. Litt koking og vasking av nyanskaffelsen når vi kom tilbake til leiren skulle vel gjøre susen.

Timene fløy og vi var fortsatt i veggen. Vi var de eneste som klatret Via Lara denne dagen, og deilig var det, men vi så folk bortenfor oss. Selv om vi hadde startet samtidig med dem var vi fortsatt på vei opp da de rappellerte ned, enda deres rute var mye vanskeligere enn vår. Jaja. Sånn er det når man sikrer tett. Og har med seg en fotonerd (undertegnede) på tur. Vi toppet ut i 20.30-tiden - 12 timer etter at vi begynte på klatringen. Med kun en halv pakke kjeks i magen siden frokost var vi sultne som ulver. Vi ruslet det siste stykket opp til toppvarden på Hægefjell, gikk et lite stykke nedover den merkede stien og fant en fin "lunsjplass". Nå kunne vi endelig fortære all den maten vi hadde båret med oss i sekkene hele dagen.

Så var det bare å traske gjennom vakkert solnedgangsbelyst landskap til vi kom ned på grusveien som vi fulgte tilbake til teltet. Sen middag sammen med en gjeng mygg og knott, en flaske rødvin og en halv eske sfnix-konfekt som bror min hadde bragt med. Det gjelder å kose seg når man for engangs skyld sover i telt i nærheten av bilen. Stor stas med søskentur igjen! Måtte det ikke bli lenge til neste gang.