(Spontantur) til Kvanndalstinden (09.08.2014)

Kvanndalstinden er Europas bratteste topp ifølge førstebestiger W.C. Slingsby. Om denne påstanden har rot i virkeligheten vet jeg ikke, men jeg bekrefte at den vitterlig er bratt.

Jeg hadde mulighet til å stikke på tur denne helga og satt dagene før og nistirret på YR for å finne et værvindu en plass mellom alle torden og vindbygene. På fredag materialiserte det seg endelig et nogenlunde anstendig varsel for Venjesdalen! Skuffelsen var derfor stor da begge mine to potensielle turkamerater for helga trakk sitt kandidatur. Erlend stakk på hytta for å snekre sauna, og Sigurd hadde skadet kneet... Slukøret stakk jeg på buldregymmen for å trene bort frustrasjonen, der jeg tilfeldigvis møtte min buldrekompis Kristoffer. Følgende dialog fant da sted.

Meg (spøkefullt): Hei Kris, skal vi ikke stikke til Romsdalen og klatre i fjellet?
Kris: Eh, jo.. Når da?
Meg (forhåpningsfull): Nå?
Kris: Ja.. Hvorfor ikke?

Klokka var da fire, og to timer senere kjørte vi bobilen min Fyrst Rhainer, mot Romsdalen. Vi kom vel fram til Venjesdalen ca kl ett på natta, og fikk et par timer søvn før vi labbet avgårde opp stien mot Romsdalshorn kl 0600. Jeg hadde lest flere turbeskrivelser som poengterte at man må passe på å ta av østover tidlig nok ellers havner man lett i Halls renne, alas mens vi gikk og skravlet om at her må vi være våken, så vi plutselig en stor hvit flekk i berget rett over oss... Og vi hadde klyvet opp nesten halve Hornet. Dette tapte vi kanskje en time på, heldigvis tok Kristoffer det med godt humør og vi kløv ned igjen, mot Olaskarvatnet.

Resten av anmarsjen gikk fint og vi traff godt på høyden over ryggen mot breen, der tok vi fram stegjern og øks.

Vi så to andre taulag som var på vei til toppen, begge gikk en del lengre opp og rundt breen for å slippe et område med mye sprekkdannelse langs den mest direkte linja. Vi ville gjerne ha litt utfordring og forserte sprekkpartiene. Det ble et veldig spennende og småteknisk breparti, med fin blåis. Vi hoppet over sprekker og tok et par WI-2/3 opptakter, knallartig!

Egga opp mot toppen viste seg å være både smal og eksponert, med litt enkel småklatring her og der. Vi følte oss komfortable og forserte uten tau bort til det vi trodde var innsteget til toppen.

Vi hadde bevegd oss for langt og passert normalveien med ca 100 meter. Jeg ledet førstelengde og reagerte på at det var både løst, sleipt og noe stivt ift beskrivelsen av normalveien. Det var Kristoffer sin tur neste taulengde, fast fjell opp et dieder, og den så mye finere ut. Et par meter opp i den ganske eksponerte taulengden merker jeg at Kristoffer faktisk må jobbe litt, og finner få gode placements. Det ene fot-taket hans på crux partiet knekker sågar og han får fot off med begge beina. Kristoffer ledet likevel lengden like a boss, og vi kom oss opp. Tipper denne ruta er på 5'er tallet en plass, og er litt dårlig sikret. Neste gang blir det normalveien!

Jeg tok paradelengden opp til toppen, enkel og veldig luftig klatring. Kjempeutsikt fra toppen!!

Det begynte å blåse ganske kraftig opp, så vi var ikke lenge på toppen, og sparte Tors hammer til neste gang. Det var lurt for for på nedturen hold vi på å blåse bort. Turen tilbake fulgte i samme fotspor som oppturen og vi var nede igjen ca kl 1700. Turen kunne nok tatt et par timer mindre om man tar av på rett plass opp mot Romsdalshorn og treffer rett på innsteget.

Denne turen kan jeg helhjertet anbefale. En virkelig komplett alpinopplevelse, med anmarsj i fine omgivelser, artig breforsering, luftig egg og en knallfin klatretopp! Turkamerater som ikke ble med kan angre :-)