Tjukkski ingen hindring! 12 på rappen rundt Kalvehøgdene. (03.04.2015)  

Har lenge hatt planer om denne turen. Problemet er at jeg ikke eier så mye som en halv vanlig fjellski. Hadde sett litt på lengde på turen, og fant ut at den kom til å ligge på rundt 35 kilometer. Etter et par turer på rundt 25km de siste månedene, bestemte jeg meg for å prøve den på rennened-ski.

Et turlag bestående av Øyvind, Ola Iver, Tora og meg selv ble trommet sammen, og rundt 07.40 passerte vi bommen på Maurvangen. Det så ut til å bli en fantastisk fin dag i Jotunheimen. Det var skyer i horisonten, men på behørig avstand. Parkerte som første biler i parkeringslomma nord for Vandrerhjemmet. Rask påkledning og lett ompakking, og så var vi klare til å tusle avgårde rundt 08. En slags barnslig glede over å være først ute!

Var spent på hvordan jeg kom til å henge med de andre i laget som hadde fjellski, men det viste seg å være en ubegrunnet bekymring. Det var ikke det beste føret denne dagen, en kombinasjon av litt hardpakket løssnø, knallharde skavler og klink is. Fjellskifolket gikk med helfeller store deler av turen, noe som gjorde at det ble et helt greit tempo for meg.

Oppover Raslet passerte vi en flott teltleir, skikkelig bygget inn med vegger av snøblokker. Ikke det verste stedet å våkne en solfylt påskedag! Oppover bakken mot ryggen mellom Rasletind og Mugna kom tjukkskiene til sin rett, og jeg kunne gå rett på Sørvest for Rasletinden, mens de andre måtte krysse mer frem og tilbake. Tora og Ola Iver gikk rett på Kalvehøgde Ø2, mens Øyvind og jeg gikk opp på dette anonyme høydedraget. Må nok være den minst spennende 2000-metringen jeg har vært på, og et tydelig tegn på at jeg nok ikke kommer til å bli noen dødsseriøs pf10-sanker med det første. Men nå var vi her - og alt skulle med!

Vi hadde brukt i underkant av 3 timer opp hit, men nå gikk det ganske radig. Først opp på Kalvehøgde Ø2, der Tora og Ola Iver ventet. Et lite trekk her oppe, noe som gjorde de estimerte -15 gradene litt kaldere. På med jakke og videre. Hadde tenkt til å se an turen ut til Munken, men formen kjentes bra ut, så jeg ble med de andre ut hit. Passerte på øst-sida av Mugna, og brukte egentlig ikke lang tid på turen ut på Munken. En kjapp matbit her, før vi returnerte samme vei - denne gangen over Mugna og Sørvest for Mugna.

Herfra var veien kort ut på Austre Kalvehøgde. Tora og Ola-Iver ga seg her, da de ventet besøk senere på dagen. Øyvind og jeg tok av fellene og kjørte ned mot bunnen av Midtre Kalvehøgde. Skikkelig "travale" føre, og jeg klarte faktisk å tryne grundig etter bare noen få meter. På med feller igjen og opp mot Midtre. Måtte opp med kartet for å identifisere hva som egentlig var "Vest for Midtre Kalvehøgde", og så raskt opp på denne.

Deretter var det bare å ta fatt på den korte motbakken opp mot Vestre Kalvehøgde. Her var det temmelig isete, og de som var opp på toppen hadde satt igjen skiene sine et godt stykke nede. På toppen møtte vi en kjenning fra Vågå, og overtalte ham til å ta turen opp på Nørdre Kalvehølotind. Han gikk i forveien, mens vi tok turen bort på Vestraste Kalvehøgde. Kjapt av med feller og ned mot Nørdre Kalvehølotind. Her var det faktisk en del snø å kjøre i, selv om litt tung løssnø ikke er helt min favoritt.

På med feller nok en gang, og opp mot, i utgangspunktet, dagens siste topp. Her merket både Øyvind og jeg at kreftene ikke var helt topp lenger, og det gikk ganske sakte oppover. Vi hadde gått mer eller mindre sammenhengende i sju timer nå, og derfor bevilget vi oss en god halvtime her oppe. Nørdre Kalvehølotind er en fantastisk fin utkikkstopp, virkelig den siste utposten mot sør i Jotunheimen. Valdrestoppene sørover er virkelig dverger sett her opp fra. Øyvind hadde med kaffe og kake, noe som smakte helt greit.

Så kom tiden for det siste blodslitet/sjarmøretappen (stryk det som passer). Av med feller igjen og nedover, før vi staket oss over Kalvehøgdbreen. Øyvind reparerte trinsa på den ene staven sin med sportstape, i reneste Macgyver stil. Her kom dagens definitive styrkeprøve i form av de drøyt 250 høydemeterne fra breen opp mot Austre Kalvehøgde. Her var det virkelig snegletempo. Men vi kom da oss opp på et vis, og når vi først gjorde det gikk turen tilbake mot Rasletinden egentlig helt greit.

Føtter og lår begynte selvsagt å bære preg av en lang dag på tur, og både Øyvind og jeg skrudde på autopiloten og tråkket i vei. Svært lite ble ytret på disse tre-fire kilometerne bort til Rasletinden, kanskje spesielt i den siste bakken. Det var fremdeles flust med folk på toppen, blant annet en del spreke unger som hadde langrennsski både opp og ned. Om jeg hadde skullet ned fra toppen på langrennsski, tror jeg det hadde blitt en del sverting.

Nå! Nå skulle jeg endelig få utbytte for nesten tre mil på rennened-ski (som egentlig hadde gått helt greit). Av med feller, stive av sko, binding i kjøremodus. Og så suste vi nedover mot Austre Rasletind. Øyvind tok fatt på den slake stigningen mot Austre (som han ikke hadde vært på før), mens jeg la med ned på en stor stein og drakk det siste av solbærssaft/snø-slushen min (hadde med meg litt lite drikke og måtte improvisere litt underveis). 5 minutter senere kom han tilbake og vi kjørte mot den bratte fonna. Det var litt halvekkelt føre her, den lå i skyggen, og det hadde dannet seg et tynt skarelag på toppen av den myke snøen. Det hadde gått et lite skred på vestsida av fonna, så vi tok det særdeles rolig ned og krysset frem og tilbake et par ganger. Nede i bunnen var det bare å gønne på. Og det tok ikke mange minuttene før vi var nede på flye igjen. De siste 200 metrene tok jeg til fots.

På vei tilbake stoppet vi ved kiosken på Maurvangen og kjøpte cola, noe som smakte helt fortreffelig. Takk for en flott tur man kan leve lenge på!

Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at GPSen hadde vært helt på bærtur, så distanse og høydemetere er et estimat.